110 dager til avreise: Motortrøbbel

Først fremsto motoren som en kombinasjon av Rubiks kube og en labyrint. Men så skjedde det noe interessant.

For å være helt ærlig har jeg aldri hatt noe særlig interesse for hvordan motoren faktisk fungerer. Den holdningen endret seg brått da den tretti år gamle arbeidshesten plutselig nektet å starte.

Selv om det fortsatt er drøyt hundre dager til avreise, begynner jeg å kjenne et visst tidspress. Spesielt når kritisk utstyr ikke virker som det skal. Og når vi i tillegg snakker om noe som enten blir dyrt å reparere – eller enda verre, må erstattes – ja, da stiger pulsen noen hakk.

La meg bare si det som det er: Jeg rir ikke alltid samme dagen som jeg saler. Min egen forklaring er at jeg jobber best under press. Den nakne sannheten derimot, er litt mindre imponerende. Jeg har en tendens til å utsette ting jeg enten ikke liker, eller rett og slett ikke har lyst til å gjøre. Men nå har jeg ikke noe valg – jeg må lære. Og tiden begynner å renne ut.

Helhjertet tvangslæring

Å stole på utstyret om bord er ikke en luksus; det er en nødvendighet. I løpet av de to siste ukene har jeg fått kjenne på hvordan det er når motoren, en Yanmar 3GM30F, nekter å starte. Dette har gitt meg en påminnelse om hvor sårbart livet til sjøs kan være – og hvor viktig det er å forstå, vedlikeholde og ha god kontroll aver alt utstyr om bord.

Det var ikke vanskelig å se det verst tenkelige utfallet: Kritiske eller alvorlige feil og mangler med påfølgende rådyre reparasjoner. Det kunne ende med at seilasen nordover måtte kanselleres, noe som jo er helt uakseptabelt. Et annet og enda verre utfall ville være motorstans i sterk pålandsvind, nærme land – omringet av små holmer og skarpe undervannsskjær.

Jeg kunne ikke gi opp før jeg i det minste hadde gjort et helhjertet forsøk på å finne ut av dette selv.

Kvalifisert bistand - hovedmistenkt identifisert

Først antok jeg at problemet skyldtes kondens i dieseltanken. Jeg fylte den til randen, tilsatte “dieseldop” og kinnet motoren til batteriet var flatt. Ingen reaksjon. Da jeg kom tilbake til båten dagen etter, fikk jeg øye på et kjent ansikt på kaien. Det viste seg å være Bjørn Ole – en kompis med egen seilbåt i samme område. Han var et kjærkomment gjensyn på flere måter, ikke minst fordi han er en erfaren seiler med langt mer peiling på motor enn jeg noen gang kan håpe å tilegne meg. Vi gikk ombord i Sala Palmer og åpnet motorkassen. Bjørn Ole ledet an og jeg fulgte spent med.

Ganske raskt sirklet mistanken seg inn mot en sannsynlig synder: luft i drivstoffsystemet. Etter iherdig testing og gjentatte forsøk var resultatet likevel det samme – motoren viste ikke tegn til liv.

En oversett detalj

Noen timer på YouTube senere begynte jeg å ane at jeg hadde oversett noe vesentlig. Jeg gjorde en test på egen hånd – og fikk bekreftet mistanken: Dieselen når ikke frem til dysene på sylinderne.

I uken som kommer skal jeg grave dypere. Det viser seg nemlig at det finnes en lufteskrue etter finfilteret, som hittil har blitt ignorert. Løsningen kan dermed være nærmere enn jeg trodde.

Jeg tenker at dette kan gå rett vei og gleder meg til å få bekreftet teorien om noen få dager. Følg med i neste oppdatering – jeg er minst like spent som deg!

Det må jo funke

Jeg har lært noe viktig: Man må være forberedt på at noe kan gå galt – når som helst. Men denne innsikten stopper ikke med motoren. Jeg har begynt å se på alt utstyret om bord med nye øyne. Det elektriske systemet må være stabilt. Hvis en av disse komponentene svikter på feil tidspunkt, kan det sette både sikkerheten og hele turen i fare.

Kartplotter eller papirkart

Ta for eksempel kartplotteren: Per i dag ligger den på stikkøyen koblet til et bryterpanel. Planen er å koble den opp permanent sånn at jeg kan både se og operere den når jeg sitter ute og navigerer.

Selv om jeg er fan av å bruke peileskive, klokke og papirkart, vet jeg jo at dette blir utfordrende nå jeg skal seile nesten hele norskekystens lengde. På et punkt er det sannsynlig at jeg velger kun å bruke plotteren, fordi det er mye enklere. Men dersom utstyret slutter å fungere og jeg er langt fra land – og kanskje uten mobildekning – finnes det ingen enkle løsninger. Da er alt opp til meg selv: kunnskapen jeg har tilegnet meg, og de forberedelsene jeg har gjort.

Jeg tror nok at jeg ender med å bruke en kombinert løsning der jeg fører posisjon regelmessig i et papirkart med liten målestokk. Det vil dessuten bidra til å forsterke situasjonsbevisstheten underveis. Dersom det skulle oppstå en kritisk situasjon der jeg mister tilgang til info på kartplotteren, har jeg i det minste en god cirka posisjon i papirkartet.

Kartplotteren ligger midlertidig oppkoblet på stikkøyen akterut.

Og nettopp det å stole på seg selv er en av de viktigste lærdommene jeg har tatt med meg. Jeg må være min egen mekaniker, min egen navigatør, og min egen sikkerhetsansvarlig. Ingen andre kan ta ansvar for min trygghet på sjøen. Det er utfordrende og kanskje litt skremmende, men også befriende. Hver feil jeg retter, hver utfordring jeg løser, gjør meg mer trygg og kompetent til å håndtere det som måtte komme.

Fra mareritt til gavepakke

For all del: Det har vært frustrerende å ikke få motoren til å starte. Likevel, når jeg har fått det på litt avstand har hendelsen endret karakter fra å være et lite mareritt til å bli en slags gavepakke. Selv om jeg ennå ikke vet det endelige utfallet, så har jeg lært mye om hvordan motoren fungerer – og ikke fungerer. Dermed har jeg også blitt bedre rustet til å håndtere eventuelle problemer underveis. Det samme gjelder resten av utstyret. Jeg har innsett at det å sjekke, vedlikeholde og være forberedt – er det som skiller de som kan håndtere uforutsette situasjoner – fra de som bare krysser fingrene og håper på det beste.

Det er fortsatt mye som må fikses før avgang, og jeg vet det vil bli flere hinder på veien. Men i stedet for å se på dette som uoverkommelig, prøver jeg å se på det som en mulighet til å bli mer selvhjulpen. Når motoren til slutt starter igjen - vet jeg at jeg forstår hvorfor – og at jeg kan stole på at både motoren og jeg er klar for det som venter.