Du skjønner plutselig at du har sagt noe du ikke burde. Rommet blir illevarslende stille, mens flakkende blikk søker tilflukt i bordplater, ustelte neglebånd og usynlige flekker på gulvet. Noen kremter utilpass, mens andre melder seg ut ved å begrave nesa i telefonen. Alt du ønsker er å knipse fingrene og forsvinne. For alltid.

To sider av samme sak?

Du kan godt si at følelsen jeg beskriver ovenfor er av typen som hindrer deg å gjøre dumme ting som ikke tjener samfunnet. Men så finnes det en annen og alvorligere type skam-respons: Den som ikke bare prikker deg forsiktig på skulderen, men som drar vekk teppet under deg og sender deg i gulvet med et brak. Og når du først ligger nede for telling, ler den rått og får deg til å føle at alt er din skyld. Til slutt bøyer den seg ned og visker: "Hvem tror du at du er?" Dermed er du overbevist om at det er tryggest å holde kjeft og ikke dele en eneste ting med omverden på god en stund.

Denne typen skam har aldri mottatt “Fair play” prisen. Den påpeker feil og mangler til alle som er mottakelig for det. Den tvinger deg til taushet selv om du fortjener å bli hørt.

Kreative mennesker er de som blir rammet hardest. Ganske enkelt fordi skam-reponsen er en kraft som isolerer og får oss til å trekke oss tilbake, mens sårbarhet – som er motsatsen – er selve grunnlaget for kreativitet, innovasjon og meningsfullt arbeid. Dr. Brené Brown - som forsker på skam og sårbarhet - har sagt at "Skam er frykten for ikke å være god nok," noe som direkte treffer kreative mennesker som ofte føler at arbeidet deres blir en forlengelse av deres egen verdi. Når skam-responsen trigges, kan den lamme kreativiteten fordi den skaper en indre kritiker som konstant dømmer og saboterer.

Kreativitet som oksygen

Så hvem er disse kreative menneskene vi snakker om her? Vel, begrepet inkluderer alle som har behov for å skape – enten det er å skrive, bygge, lage mat, finne løsninger på problemer eller drive entreprenørskap. Kreativitet handler i stor grad om å ta risiko og vise frem noe personlig og uferdig, noe som gjør dem sårbar for skam-responsen.

Brené Brown, sier det rett ut: "Ubrukt kreativitet er ikke ufarlig. Den sprer seg." Jeg forsto ikke dette fullt ut før nylig – at skam og ubrukt kreativitet er to sider av samme sak. Og at nøkkelen til å frigjøre oss fra følelsen av skam er å skape. Fordi kreativitet ikke bare er en hobby. Det er oksygenet som holder oss i live.

Den biologiske koden bak skam

Her er den vitenskapelige delen som ga meg metaforisk bakoversveis: Skam omprogrammerer hjernen din. Den ekle følelsen i magen? Den kan du takke Insulaen din for. Den endeløse avspillingen av filmen med pinlige øyeblikk i hodet ditt? Det er Prefrontal cortex som jobber på høygir for å minne deg på hvor katastrofal du var. Og den paniske følelsen som får deg til å ville løpe vekk og gjemme deg? Det er amygdalaen som utløser kamp-eller-flukt-responsen. Så du skjønner, skam sitter altså ikke bare i hodet – den sprer seg til resten av kroppen.

Disse tre områdene i hjernen samarbeider altså for å skape den kvelende opplevelsen vi kaller skam. Det er derfor du føler et trykk i brystet, en klump i halsen eller en varmebølge i ansiktet når du sitter med pekefingeren på “Submit” knappen for å dele ditt siste skaperverk. Når skam tar bolig i hjernen, kan den fange deg i en ond sirkel av grubling og frykt. Frykt for hva da? Frykt for å oppleve latterliggjøring og følelsen av et forsmedelig nederlag.

Å våge å være synlig

Ved første øyekast virker det kanskje ikke som om skam og kreativitet henger sammen. Men her er saken: Skam elsker tilbaketrekking og stillhet. Den heier på deg når du trekker for gardinene slik at ingen kan se deg. Kreativitet derimot, handler om å ta plass og tre inn i lyset. Det handler om å ta det som finnes inni deg – de rotete, uperfekte, fantastiske sidene – og dele dem med verden. Ikke høylytt og brautende, men modig og resolutt.

Å skape handler ikke om å vinne eller tape. Når vi skaper, forstyrrer vi den kaklende komitéen i hodet. Vi sier: "Jeg er her. Jeg har noe å si, selv om det ikke er perfekt." Og hver gang vi skaper, svekker vi grepet skammens hånd holder foran munnen vår.

En festbrems uten sidestykke

Kanskje elsker du å skrive dikt. Du setter deg ned, åpner notatboken og ordene begynner å flyte fritt. På bare noen minutter har du skapt noe som føles ekte. Du kjenner en boblende glede – følelsen av at du har bidratt med noe meningsfylt og viktig.

Og så dukker den sarkastiske, overkritiske stemmen opp. Komiteen i hodet har startet møtet sitt og dommen er klar: "Har du mistet all sunn fornuft? Seriøst? Dikt? Hva vil folk si?" Og før du vet ordet av det, er du Askepott som stormer ut av ballsalen og etterlater døren på vidt gap for skammen, som ikke lar seg be to ganger. Den valser inn, river ned festpynten og sprer kaos. Som en uønsket gjest som nekter å gå. Først når musikken har stilnet og lyset er slått av, forsvinner den og etterlater et svakt ekko av sine ydmykende drikkeviser.

Å være kul - en følelsesmessig tvangstrøyen

Kanskje er det derfor vi ofte prøver å være "kule." Som om kulhet kan beskytte oss mot kritikk og skam. Men Brené Brown er krystallklar: "Kulhet er en følelsesmessig tvangstrøye."

Å være kul er en måte å unngå sårbarhet på. Men det hindrer oss også i å føle glede, ta sjanser og være oss selv. “Kulhet er skammens uniform”, poengterer forskeren. Og hvis vi vil komme oss ut av denne tvangstrøyen, må vi våge å være ukule. Vi må være villige til å være sårbare, rotete og ekte. For det er der kreativiteten bor.

Skap deg fri

Hvis du er som meg, vet du hva jeg snakker om: Jeg har hatt ideer, tanker og prosjekter som har boblet inni meg, men som jeg har holdt tilbake. Gang på gang har jeg sett skipet forlate havnen, mens jeg har tenkt at det har aldri vært meningen at jeg skulle være med.

Men i et klart øyeblikk har jeg blitt påminnet det: Kreativitet er motgiften som demper frykten for skam. Hver gang jeg skaper noe – uansett hvor ufullkomment eller lite – tar jeg tilbake en bit av min egen kraft. Kreativitet er mitt oksygen, og jeg nekter å holde pusten lenger.

Men kreativitet handler ikke bare om hva den gjør for oss – det handler også om hva den kan gjøre for andre. Brené Brown kaller det stillferdig selvtillit – en indre tro på at arbeidet ditt betyr noe. Ikke fordi den vil gjøre alle til lags, men fordi det har potensial til å utgjøre en aldri så liten forskjell.

Når vi skaper med hensikt, deler vi ikke fordi vi trenger anerkjennelser. Det handler om å bidra med noe meningsfylt, i visshet om at en enkelt gnist kan tenne en flamme.

Modig nok til å være ekte

Så, hva med deg? Hvilke ideer eller prosjekter har du holdt for deg selv? Skriv det ned. Hvisk det til katten din. Hva som helst.

Og så (her kommer den utfordrende delen), gjelder det ta ett lite skritt for å slippe det fri. Det har jeg blitt flinkere til å gjøre, og la meg si det på denne måten: Det er bedre å svømme mot strømmen enn å sitte stille i en båt som driver mot et fossefall du ikke kan se.

Til syvende og sist handler kreativitet og sårbarhet om å våge å være ekte – å vise sitt hjerte, med alle dets skavanker og styrker. Som Brené Brown så treffende beskriver:

“Courage, the original definition of courage, when it first came into the English language -- it's from the Latin word 'cor,' meaning 'heart' -- and the original definition was to tell the story of who you are with your whole heart.”

Kanskje det er nettopp dette som er kjernen i å være skamløst kreativ: å fortelle vår historie – uperfekt, modig og helhjertet.

Din tur.

https://www.learnaboutdid.com/2019/04/08/the-neuroscience-of-shame/