– Jeg lette etter Heim med kart og kompass. Så forstod jeg tegningen.
Du har kanskje kjent det selv. Følelsen av å ha alt på plass, men likevel mangle noe viktig. Navigatøren hadde retning, rammer og mål. Men det var først da han begynte å lytte til det som ikke kunne måles, at han skjønte hvor han egentlig var på vei.
Det er en vanlig formiddag på kaien i Haugesund. Et par småbåter er i ferd med å fortøye langs gjestehavnen. Lyden av føtter som hopper fra båtene og lander mykt på flytebrygga – blander seg med måkeskrik og summingen fra en kaffemaskin inne på Café MM. Med raske håndbevegelser formes to halvstikk og sikrer at båtene er trygt fortøyd. Lukten av nytrukket kaffe glir over sundet og blander seg med ramsalt sjøluft.
Navigatøren spaserer langs havneområdet som på folkemunne bare kalles kaien. Det er et populært samlingssted fylt med pub’er og spisesteder med utsikt til Smedasundet – som skiller fastlandssiden av byen fra Bakarøynå og Risøy.
Turen går sørover langs kaigaten, og underveis passeres Redningsselskapets fartøy “Horn Rescue”, som har fast plass i sildabyen – som i mange år har fungert som vertskap for Den norske internasjonale filmfestivalen.
Om noen få uker starter fritidsbåtsesongen for fullt. Da vil den nye gjestehavnen bli fylt opp med både norske og utenlandske turister og besøkende.
Det nærmer seg lunsjtid og kafeene frister med ferskbrygget kaffe og noe godt å bite i. Navigatøren har funnet en lun krok på utekafeen, beskyttet mot det fremdeles kalde draget i vårlufta. Han holder rundt kaffekoppen med begge hender, og kikker utover sundet.
Stillheten brytes av en svak dunkende motordur.
Navigatøren løfter blikket og får øye på den hvitmalte Colin Archer-skøyta Fredag, idet den glir under Risøybrua på vei nordover i sundet.
Han følger den med blikket. Det er noe med måten den skjærer gjennom vannet. Mykt, men likevel bestemt – tonesatt av vannets svake og beroligende klukkelyd.
Skipperen står bredbent ved roret og løfter høyrearmen for å hilse. Navigatøren smiler og løfter hånden fra kafébordet for å hilse tilbake.
Han flytter blikket ned i kaffekoppen, mens han sorterer tankene:
– Rett ved der jeg bor, går det en undergang som krysser hovedveien mellom Haugesund og Bergen. Veggene er grå betong, men kommunen har gitt unge kunstnere frie tøyler til å sette farge på dem. Jeg går gjennom der flere ganger i uken, og teksten treffer like godt hver gang:
- Det er viktig å ha alburom til å skape, uttrykke seg fritt og følge en kurs som er satt med hensikt.
Han vrir seg litt og bytter stilling i stolen. Det er ikke en uro – mer en stille påminnelse. En hvisken om at det er på tide å dra. Kanskje har det alltid vært på tide.
Han har planlagt reisen i lang tid nå. Seks uker langs kysten – fra Haugesund til Finnsnes – i en båt som bærer navnet Sala Palmer. En Mamba 29. Nesten førti år gammel, men fortsatt trygg i sjøen. Akkurat passe liten til å kjenne været, akkurat stor nok til å romme både minner og nye drømmer.
Det er ingen vanlig seilas han legger ut på. Dette er en reise for å finne ut hva Heim egentlig betyr. Ikke som et sted, men som en tilstand. En slags indre destinasjon som har vært uklar altfor lenge.
– Jeg tror mange vil kjenne seg igjen. I følelsen av å lengte, uten å helt vite etter hva. I vissheten om at noe må endres. Det er dette jeg seiler for å finne ut av.
Navigatøren slurper i seg resten av den nå lunkne kaffen, og setter koppen forsiktig ned ved siden av tallerkenen med scone smuler.
Deretter reiser han seg opp, skyver stolen på plass ved bordet og smiler bredt:
-Høres det ikke fantastisk ut?
Jo, det gjør det virkelig.
God tur Heim.
Vil du vite mer? Trykk å knappen under.
