Fra null til gull - med drømmer som drivstoff

Året er 1987, og jeg setter mine føtter i Ålesund for aller første gang. Det tar ikke mange sekundene før jeg merker det: Byens dramatiske historie virker flettet inn i både gatene og menneskene som bor her. Det ga meg en følelse jeg ikke hadde kjent før: Jeg var på rett sted – til rett tid. Sulten, nysgjerrig og overraskende uredd.

Fra Voss til Ålesund

Jeg kom til Ålesund som 18-åring, med et klart mål om å satse på musikk. For å være helt ærlig var det ikke mye å satse med: Jeg eide nesten ingenting. Bare noen få klær og drømmene som drev meg fra den ene dagen til den neste. Min musikalske erfaring var like begrenset som bagasjen jeg hadde med meg. Likevel var det noe oppriktig og potent i den naive optimismen.

Hvorfor Ålesund? Det var helt tilfeldig. Høsten 1986 møtte jeg møtte Harald på Voss folkehøyskole der vi begge var elever på den smått legendariske musikklinjen med nestor Per Indrehus som hovedlærer. Harald og jeg fant ganske raskt tonen – bokstavelig talt. Sannsynligvis fordi vi begge var drømmere med en umettelig appetitt for popmusikk fremført med enkle tekster og iørefallende melodier. Mot slutten av skoleåret ble vi enig om å ta drømmene på alvor og jobbe mot et felles mål.

Sommeren 1987 ble jeg invitert inn hos Haralds familie i Spjelkavik utenfor Ålesund. Planen var genial i sin enkelhet: Vi skulle lage musikk, få platekontrakt og bli popstjerner. Deretter skulle vi velte oss i penger og leve livet i sus og dus. Ferdig snakka.

Øre for licks

Etter noen uker møtte jeg Eirik som raskt ble det det tredje medlemmet i bandet. Fram til da hadde Eirik sittet på gutterommet og skrevet sanger for seg selv. Han var den av oss som behersket engelsk på et nivå som ga tekstene en dypere mening. Det var noe ettertenksomt og melankolsk i hans måte å skrive på. Dessuten hadde han en særegen og funky høyrehånd som trakterte gitarstrengene på en unik måte. Det ga låtene mer flyt, rytme og punch. Sammen med min egen evne til å finne små fiffige temaer på keyboardet, og Haralds kraftfulle stemme, utfylte vi hverandre på en måte som gjorde at vi skilte oss ut.

Felles for oss alle var at vi hadde en urokkelig tro på oss selv. Å kalle oss uerfarne var mildt sagt en underdrivelse. Likevel var vi sikre på at fremtiden var lys og lovende. Det var bare et spørsmål om tid.

Naiviteten grenset til å være rørende vakker. Hvem trengte vel instrumentell ferdighet og lang musikals erfaring? Vi var overbevist om at vår manglende klassiske skolering ble erstattet med et godt øre for licks og fine melodier. Historien skulle vise seg å gi oss delvis rett, men det tilhører et annet kapittel.

Vi var som humlen som rotet seg inn i stua gjennom en åpen terrassedør, en varm og solfylt sommerdag – bare for gjentatte ganger å dundre mot det store stuevinduet i et desperat forsøk på å komme seg ut igjen. Og like tilfeldig som den kom seg inn i stua, finner den veien tilbake gjennom den samme døren og fortsetter reisen som om ingenting var hendt.

Slik jobbet vi også – vi brukte masse tid på å prøve og feile. Til slutt fant vi ut av det, rett og slett fordi vi aldri ga opp.

Befriende minimalistisk

Etter noen uker som gjest hos Haralds alt for generøse familie, pakket jeg sakene mine og flyttet opp på loftet til "Tomat-Kåre," en lokal gartner som bodde på et landlig sted omgitt av grønne enger og utsikt over Borgundfjorden. Loftet var fylt med støvete pappesker, nostalgiske stålamper, falmede duker og gamle møbler som bar en svak duft av jord og gammel historie.

Jeg kan ikke huske om jeg noen gang savnet mer enn det lille jeg hadde. Kanskje var det enkle livet rett og slett befriende, fordi det ga rom for det som betydde aller mest: musikken og drømmene.

Dagene var stort sett like og noen ganger særdeles uspennende. De gikk med til strøjobber, kafébesøk – eller øving i det gamle, trekkfulle uthuset som fungerte som vårt øvingslokale. Jeg husker det lille huset som lite innbydende, med lukt av gammelt treverk og en evig undertone av kald, rå luft. Det var sannsynligvis bygget et sted tidlig på 1900-tallet, noe som innebar enkle vinduer og dårlig isolasjon. Men etter hver øving stod energiene i taket. Det var som om musikken fylte rommet så intenst at vinduene dryppet av dogg – en manifestasjon av alt vi la igjen der inne.

Hver kveld når jeg kom tilbake fra øving, måtte jeg liste meg forsiktig opp trappen til loftet for ikke å vekke Kåre og hans gamle mor, som også bodde i huset. Det var et nesten komisk rituale, for selv hvor hensynsfull jeg forsøkte å være, ville gulvplankene knirke som en plaget katt under føttene mine. Etter hvert tok også Kåres tålmodighet slutt og jeg måtte finne meg et nytt krypinn.

Men jeg husker den tiden – alene på loftet blant gamle møbler og skjeve takbjelker – med takknemlighet og glede. For jeg trengte ikke mer enn det som allerede fylte hodet: drømmen om en dag å stå på store scener. Jeg kunne tydelig se for meg det enorme folkehavet, og høre publikum brøle og rope navnet mitt. Loftet, med sitt knirkende gulv og duften av minner fra et annet liv, føltes som et tilfluktssted hvor alt fremdeles var mulig.

Båndsalat

På 80-tallet skjedde ting i et tempo som ville fått dagens Gen Z til å rive seg i håret. I dag kan du sende fra deg en lydfil og få tilbakemelding på minutter via e-post eller SMS. I 1987 tok den samme prosessen gjerne flere uker.

Utstyrt med frekkhetens nådegave, en god dose kløkt og de rette bekjentskapene, fant vi både telefonnummeret og adressen til en viktig, britisk plateselskapssjef. Dette var en aldri så liten bragd, særlig når man tenker på at vi gjorde det i en tid da "søkemotor" betydde en god gammeldags telefonkatalog.

Vi sendte avgårde en demotape – datidens hellige gral for musikere som ville opp og frem. Hvis du er fra min generasjon, vil ord som kassett, båndsalat og blyant trolig vekke et nostalgisk smil. Hvis du derimot er født etter 2000, anbefaler jeg å google det.

Jeg husker ikke hvordan vi fikk vite det, men noen informerte oss om at Mr. Bigshot (platesjefen) hadde hørt på en av demoene våre, og ville snakke med oss. Tiden var inne.

Eirik, Harald og jeg stod i ring rundt telefonen og bestemte at Eirik, som tross alt kunne flest engelske ord, var den som skulle representere bandet. I andre enden av tråden satt noen som bokstavelig talt kunne forme fremtiden vår. Derfor var det jo viktig at vi fremstod som profesjonelle.

Det hele føltes surrealistisk. Eirik stammet seg gjennom samtalen, mens Harald og jeg stod rundt ham og bedrev lavmælt heiing. Vi var mektig imponerte av Eiriks evne til å føre en samtale på engelsk med en britisk person som attpåtil satt i Englands hovedstad, London. Ikke nok med det – personen han snakket med var sjef i et stort engelsk plateselskap. Dette var vår sjanse – noe som kunne belønne oss for alle timene i øvingsrommet og innsatsen som vi hadde lagt ned. Opplevelsen lå i grenselandet mellom uvirkelig og absurd.

Forbigått av skotske poplegender

Det gikk flere uker før vi hørte fra platesjefen igjen. Svaret var nei. De hadde valgt et skotsk band i stedet, og vi ble selvsagt enormt skuffet. På et øyeblikk gikk vi fra drømmen om å nevnes i samme åndedrag som A-ha, TNT, Raga Rockers og DumDum Boys under Spellemannsprisen – til å bli redusert til en anonym poptrio fra Ålesund som få eller ingen hadde hørt om.

Men da vi senere fikk vite navnet på bandet som hadde passert oss på oppløpssiden, fikk vi likevel en følelse av at vi hadde noe å fare med. Det var ingen ringere enn Wet Wet Wet. Vi tok nederlaget som voksne menn – vel vitende om at vi hadde blitt utspilt av et band som i dag regnes for å være britiske pop ikoner.

Originalbesetningen av bandet jeg spilte i. Fra venstre: Eirik, meg og Harald.

En unik frihet

Når jeg ser tilbake, skjønner jeg hvor viktig denne perioden var for min personlige vekst. Ålesund var ikke bare et sted; det ble et symbol på kraften og friheten i det å leve enkelt. Jeg eide så lite, men var aldri mer til stede enn jeg var da. Det fantes ingen sosiale medier som distraherte oss med andre menneskers prestasjoner eller meninger. Vi leste magasiner og aviser og lærte det vi trengte gjennom egne erfaringer. Vi hadde en frihet som i dag virker nesten utenkelig. Frihet fra sammenligning.

Selv om jeg møtte utfordringer – som midlertidige jobber og det å stadig være på flyttefot – var jeg lykkelig. Lykkelig uvitende om livets mer kompliserte sider, men desto mer dedikert til å bygge noe fra bunnen av. Jeg hadde kanskje lite, men jeg hadde alt jeg trengte.

Tilbake til røttene

Jeg besøker fremdeles Ålesund med jevne mellomrom. Når jeg gjør det, ser jeg tilbake på den tiden med en dypere forståelse. På en måte savner jeg den tiden. Kanskje er det noe vi alle kan lære av – å finne veien tilbake til en enklere måte å leve og skape på, uten presset fra verden rundt oss.

For ikke lenge siden tok jeg grep for å finne tilbake til den følelsen. Jeg solgte TV-en min og slettet Facebook, Instagram og YouTube fra telefonen. I tillegg til andre endringer i livet, har disse valgene gitt meg en frihet jeg ikke har følt på mange år. “Komiteen i hodet” har stilnet, og jeg kjenner at kreativiteten blomstrer igjen. Følelsen jeg hadde i Ålesund, har våknet til liv på nytt. Jeg har drømmer, mål og ambisjoner igjen, uten presset om å levere. Det jeg skaper, gjør jeg med glede, vel vitende om at det en dag vil føre meg til ulike milepæler – alt i mitt eget tempo, på mine egne premisser.

Reisen videre

Jeg tilbrakte tre intense år i Ålesund, og i løpet av den tiden opplevde jeg ting som bare skulle bli starten på en utrolig reise. Det er denne stien jeg har valgt å følge for kanskje å huske de små tingene i livet og forstå hvordan jeg har blitt den personen jeg er i dag.

16. juni 2025 legger jeg ut på en monumental kystseilas fra Haugesund til Finnsnes. Ålesund er et av stedene jeg har valgt å stoppe underveis, for å snakke med de som kjente meg da, i håp om å lære mer om meg selv.

Hvis du har lyst til å bli med på reisen, inviterer jeg deg til å ta en titt på kartet som viser stedene jeg skal besøke under min seks uker lange seilas tur/retur Haugesund–Finnsnes.